Chicago's Field Museum er hjemmet til 30 millioner gjenstander, hvorav de fleste er bak kulissene. Men mens de aller fleste av disse samlingene er lagret i samlingsskuffer hvor de kan trekkes ut og brukes i vitenskapelig forskning, står kapellet ut. Det er et holdover fra en gammel utstilling om det gamle Egypt, kjøpt over et århundre siden i "Indiana Jones" årene av arkeologi, og nå er det bare å chile ved vannkjøleren.
Field Museum kurator James Philips ved inngangen til kapellet, fra bryterommet. (Foto: © Anni Glissman)
Kapellens ubeskrivelige nye hjem belyser sin vitenskapelige verdi - det lille kalksteinkammeret er dekorert fra gulv til tak i utskjæringer og hieroglyfier hvorfra forskere kan skaffe spennende innsikt i en tapt verden. De skårne scenene avslører detaljer som spenner fra hva folk spiste og hadde på seg, og de trodde at livet hadde levd for dem. Og kapellet avslører ikke bare den gamle egyptiske historien, men også et museums historie.
Feltmuseet ble opprinnelig grunnlagt for å feire verdensmesteren i 1893, og samlingene ble bygget fra gjenstander som hadde blitt vist på messen, alt fra musikkinstrumenter til mastodoner. Det var ikke noen gamle egyptiske gjenstander fra messen som kom seg til museet, men museets grunnlegger og navnebror, Marshall Field, oppfordret sin president, Edward Ayer, til å skaffe seg noen.
Utgravning av Mastaba gravene: Netjer-Bruker gravkammerstein. (Foto: © Feltmuseet)
Museumsamlingen var annerledes siden da, forskere trenger i dag tillatelser til å samle objekter og er forsiktig med å sikre at de har registrert all informasjon om hvor objektene ble funnet og at de ikke tilhører rettmessig til noen andre. Ved begynnelsen av 1900-tallet var ting imidlertid mer laks-ofte ville samlere bare kjøpe kulturobjekter, hvorav noen ble ulovlig oppnådd i utgangspunktet.
For noen av hans tid synes Ayer å ha vært ganske samvittighetsfull - han var forsiktig med å bare kjøpe gjenstander som kunne eksporteres lovlig til USA. Han kjøpte antikke egyptiske mumier, båter, begravelsesgoder ... og grav og tempelvegger.
Dør ved vestenden av graven til Netjer-Bruker. (Foto: © Feltmuseet)
De gamle egypterne er kjent for å bygge monumental pyramider for å feire sine døde, men det er langt fra den eneste typen begravelse funnet. I den femte dynastiet (rundt 2400 f.Kr.) ble rike egyptere begravet i flate toppede rektangulære gravene kalt mastabas. Stort over jorden var disse mastabasene laget av mud-murstein eller kalksteinvegger og inneholdt flere kamre, inkludert små templer eller kapeller som ble brukt til å arrangere begravelsesseremonier. Da Ayer dro til Egypt ved århundreskiftet, brakte han tilbake en mastaba og gravkapelvegger.
Kapellet og dets vegger reiste med båt fra Egypt til Chicago, der de ble vist på Feltet. Da museet flyttet til en ny bygning i 1921, kom de gamle kapellmurene også. Trodde å ha tilhørt to sønner av farao Unis, er disse kalksteinmurerne dekorert fra gulv til ti fots tak i reliefutskjæringer av tjenere som bringer mattilbud til en begravelsesfest.
Fargerik maling er fortsatt synlig på noen av kapellmurene. (Foto: © Anni Glissman)
Den mest slående tingen om kapellet (bortsett fra det faktum at den sitter i et kontorbruddrom) er sporene av fargerik maling som ikke er helt falmet fra veggene, fremdeles skinnende dyp oker, gyldenrod, jade og cerulean etter fire årtusener. "Vi tenker på klassisk kunst som ren, siden vi er vant til å se det med all maling slettet, men de gamle egypterne var galne i farge," forklarer James Phillips, feltmuseums kurator for egyptologi.
Hvis du ser opp på kalksteinblokkene som gjør opp lintelen, kan du se hieroglyph symboler - øyne, haukker, bølger som indikerer at dette kapellet tilhører Netjer-Bruker, muligens en sønn av Farao Unis. Netjer-Bruker var en mektig mann i seg selv, en tempeloffisient med titler, inkludert "kongelig kammerat," "skriftlærerens kontroller" og "leder av kongens store mestere".
Feltmuseets kurator Bill Parkinson står ved siden av kapellet. (Foto: © Anni Glissman)
Men da Egyptens utstilling ble renovert på 1980-tallet, var kapellet ikke en del av det. "Da vi redidte Egyptshallen, kunne vi ikke flytte Netjer-Brukerens kapell - kalksteinsteinene var blitt sementert inn i veggene, og det er boltet inn i stålrammer," sier Phillips.
For å komme inn i kapellet, må du låse opp den ti fots høye hvite døren som blokkerer den, og deretter gå opp og over den hevede terskelen. Kammeret selv er lite, om størrelsen på en romslig heis, dens gulv dekket av sandrester fra den gamle skjerminnstillingen. I ett hjørne er det en karving av en mann, en god fem ganger så stor som alle andre, som sitter på en trone. "Det er Netjer-User," sier Phillips. "Hans størrelse indikerer hans rikdom. Han var ikke i tråd for tronen, men å være farens sønn gjorde han fortsatt tilstrekkelig til en stor begravelse. "
Utgravning av Netjer-brukerens grav, med nummererte blokker. (Foto: © Feltmuseet)
Omkring Netjer-brukeren er dusinvis av avlastningsutskrifter av mindre figurer, foret opp i prosesser som strekker seg over hele rommet. Ifølge Philips er disse andre figurene verdifulle informasjonskilde om det gamle egyptiske livet også. "Se på denne fyren," sier Phillips, som indikerer en av figurene. "Han har et skikkelig skjegg, ikke en falsk. Han må være utenlandsk, siden i Egypt bare portretterer seg med falske skjegg. Det forteller oss hvem de gamle egypterne var i samspill med, hva deres liv var. "
Og gamle frisyrer er ikke det eneste vi kan skaffe fra utskjæringene. Processioner av tjenere som bærer gjess, gazeller, korn og datoer for begravelsesfesten, forteller oss hvordan egypterne feiret dette livet og forberedt seg på det neste.
Den falske døren på baksiden av kapellet. (Foto: © Anni Glissman)
Kapellens bakvegg består av det som ser ut til å være en hieroglyf-dekket dør. "Det er en falsk dør, for å lure gravrovere," forklarer Phillips. "Det ville også hindre dårlige ånder som kunne gjøre den avdøde etterliv ubehagelig."
Men i disse dager kan ikke onde ånder komme inn i kapellet - bare noen få feltmuseums ansatte har en nøkkel. Og mens museet har langsiktige planer om å innlemme kapellet til en offentlig visning, vil det ta tid. "Rommet er for smalt for en person i rullestol å komfortabelt vende seg om. Det trenger mye arbeid og finansiering før det er klart å være tilbake på skjermen, sier Phillips.
I mellomtiden sitter kapellet tucked away i gjesteforbindelseskontoret, og de besøkende er for det meste museumsansatte og studenter kommer til å studere det. Jeg spurte gjestenes relasjonspersonell på pulten hvor ofte folk kom tromping inn på kontoret hennes for å goggle på pause rommet. «Ofte nok», svarte hun før han besvarte en ringende telefon.