«Nå jobber han på fiskemarkedet nedover gaten,» sier 65-åringen Santiago LaBastid meg med et tøff, tannløst grin.
LaBastid og jeg er i hemmelig trappsted ved siden av baksiden av hotellet. Veggene langs trappen er papirt med bilder av graffiti; mystiske symboler og gjenstander og utenomhengige fraser.
Vegggen på American Trade-hotellet. (Foto: Tarina Rodriquez)
Han peker på et bilde av en curvaceous havfrue og sier at den ble tegnet av gatekunstneren Tita La Maldita. Hun kjenner sin vei rundt en kan med spraymaling, men gå på hennes dårlige side, og du kommer opp med et raskt snitt i nakken.
Bildene er relikvier fra innsiden av denne bygningen før det var en $ 200-a-night destinasjon hotell, forklarer han. Ikke lenge siden ble rommene bebodd i stedet av narkomaner, sexarbeidere og gjengemedlemmer.
"Dette stedet var grunnen null for narkotika og prostitusjon," sier LaBastid med et grusomt, tannløst grin. "Alle gjengene over hele byen ville samles her for å ta vare på virksomheten."
Vi forlater hotellet og skyver forbi solbrente menn og kvinner i strømmer og kjoler. Noen av dem slynger kamerautstyr rundt halsen. Det åpner helgen for Panama Citys internasjonale filmfestival, og industriinnsidere har overhalet lobbyen. De ler og nettverk og nipper vannmelon margaritas.
LaBastid i bakgaten utenfor Fortaleza hovedkvarter. (Foto: Carly Schwartz)
Et par brostein blokkerer, foran en bakgate med et friskt lag med gul maling, LaBastid introduserer meg til Alexis Montenegro. Montenegro, 30, pleide å være en av lederne av Casco Viejos formidable Ciudad de Dios gjeng. Han har brukt tid i fengsel. Hans teardrop tatovering antyder at han kanskje har drept noen. Hans mildmodige oppførsel gjør det vanskelig å tro.
Montenegro, sammen med en håndfull av hans venner, ble avvist fra Ciudad de Dios for nesten ti år siden. De vokste opp sammen i Casco, som lenge ble ansett som et av de farligste områdene i Panama City. Etter hvert som nabolaget begynte å forvandle seg - med hjelp av dype lommede utviklere som ble fortryllet av kolonial arkitektur og havnefronten - besluttet mennene å ta et signal fra sine omgivelser.
Casco balkonger. (Foto: Carly Schwartz)
"Vi skjønte at hvis vi fortsatte å gjøre det vi gjorde, ville vi enten ende opp i graven eller i fengsel," sier Montenegro. "Vi hadde babyer hjemme. Vi ville ikke lenger risikere familiens liv. "
Montenegro og hans venner kjører Fortaleza, et reiseselskap som tar nysgjerrige reisende på usensurerte reiser gjennom Casco. Gruppens leder honcho, Jafet Glisan, er en minister som får sitt lisens til å utøve menneskerettighetsloven. LaBastid, som leder engelsktalende turer, er en panamansk-født hærveteran som tilbrakte 42 år som bor i USA, hovedsakelig på gatene, før han returnerte hjem.
Stopp for en matbit i Casco. (Foto: Tarina Rodriguez)
Hver tur kulminerer i mojitos og et al fresco måltid av helbrent fisk i den gule smug, som pleide å være Ciudad de Dios 'hovedsamlingsrom. Nå fungerer det som både Fortaleza kontorlokaler og en liten utendørs restaurant. Mennene håper at spisestedet snart vil få så mye popularitet som turene, hvorav de gir dusinvis per uke.
Montenegro viser oss Fortaleza's logo over kontordøren. Den er formet som et skjold og funksjoner, blant annet ikoner, en sisypheansk figur som symboliserer den tunge belastningen hver reiseguider fremdeles bærer fra sin fortid.
Gatekunst i Casco. (Foto: Carly Schwartz)
Ifølge Montenegro er det fortsatt rundt 200 gjenger i Panama i dag, men ingen av dem opererer i Casco lenger. Nå føles området som en slags forfalsket Disneyland, pastell og polert og full av turister, men fortsatt grovt rundt kantene. Kunstgallerier og bed & breakfasts med andre etasjers balkonger deler de samme blokkene som takløse byruiner, men de forlatte strukturer gir av en luft som er mer sjarmerende enn smuldrende.
Mange familier stikker fortsatt i de uoppfordrede rom. En dag vil rike folk betale dem for å flytte ut, sier LaBastid. Men for nå går de ikke hvor som helst. Han introduserer oss til noen få slike personer som vi går. Barn spiller på stokker som kvinner i sundresses spretter barn på hoftene sine. En mann i en side-gutthett skyver en iskart. Reggaeton blaster fra forbipasserende biler.
En gruppe på turen i Cosco. (Foto: Tarina Rodriguez)
Vi pause ved siden av resterne av en hulking murvegg. Det danner inngangen til Casco i det 17. århundre, da nabolaget var byens fokuspunkt. Deretter ble veggene bygget tykk og høyt i et forsøk på å blokkere den nederlandske piraten Henry Morgan, som var på jakt etter å stjele byens berømte gullalter. De fleste veggene er borte nå, men det gylne alteret er fremdeles sikkert sett i en kirke nedover gaten.
Rundt hjørnet tar LaBastid oss til barndomshjemmet til den panamanske horseracing legende Lafitte Pincay, jr. Det er en ramshackle fire historier om peeling maling og mørke, lukkerfrie vinduer. Pincay har flyttet videre til ferskenere, ifølge LaBastid. I dag kneper nevøen sin innsats.
En luftfoto av Panama City. (Foto: f.ermert / CC BY 2.0)
La Voie, den hotteste nattklubben i byen, ligger ved vannkanten over veien. "Det var det beste stedet å bli drept," sier LaBastid. Mordofrenes kropper ville bli skjult i et nettverk av tunneler som ble åpnet gjennom kjelleren.
Det er en av Montenegros favorittstopp på turen fordi det er en metafor for Fortaleza. "Vi endret akkurat som nabolaget gjorde," sier han. "Vi vil vise andre at de kan forandre seg også."