Som alt annet i denne kjerneplassen på New Yorks Lower East Side, var parfymer en gang søppel glemt, etterlatt eller kastet bort. Museet er kjent for å ha bevart eller restaurert en håndfull trangt boareal og forretninger i to byggeplasser - den typen som typifiserte nabolaget gjennom hele 1800-tallet, da det var en tett innvandrer enklave. I dag gir turene sine noen følelser av hvordan livet var for Kosher slaktere, Puerto Ricanske plaggarbeidere og mer. Etter hvert som museet kjempet gjennom disse trange, forfalskede leilighetene og butikkene, eksploderte de mye rusk som generasjoner av beboere hadde etterlatt seg.
Museets arkiv av antikke søppel og avstøpninger er begrensninger for besøkende. Troven, noen 6.000 gjenstander, ligger sør for besøkssenteret, ned to trappsteg, forbi et mørket rom fullt av whirring servere, og utover skap stablet med blekkpatroner. Noen få biter er på skjermen i museets restaurerte leiligheter, men det store flertallet lever her nede - rengjort, katalogisert, bevart og deretter bortgjemt.
Kjelleren er en jumble av gjenstander, for eksempel hauger av gulvfliser og ruller av linoleum.Når en artefakt går fra et grøftsted (eller en historisk renovering) til et museum, blir ledelsen vanligvis om stallingstid og stopper entropi med riktig type lagringsmaterialer, klimakontroll og omhyggelig håndtering.
Tenementmuseets søppelkolleksjon har det litt annerledes. "Det er egentlig ikke den mest ideelle lagringsplassen," sier Swanson. I en drømmevirksomhet legger hun til at museet vil kunne studere dette materialet i bedre forhold og gjøre det mer tilgjengelig for publikum, men det er ikke slik ting står akkurat nå. Selv om det er presisjon for alt - hver skuff og pose er merket og nummerert, og alt er skutt av arkivskum eller holdt i syrefrie bokser. Kjelleren er ikke laget for dyrebare ting. Et rottegiftstegn er festet til veggen og små limplanker er lagt ut for å fange opp insekter. En dehumidifier squats i et hjørne. Taket henger lavt nok til at det er stripet med gul-og-svart forsiktighetstape. Vann rushes gjennom overhead rør med en slurp, høyt nok til å avbryte en samtale.
Metallskapene og filskuffene huser alt fra sigarettbokser til dukkehoder.Det meste av søppelet i arkivet dukket opp da museet jobbet for å stabilisere gulvene, takene eller trappene på 97 Orchard Street, en av de to tenementene den eier. Den fem-etasjers, flerfamiliebygningen gikk opp i 1863. Mellom da og slutten av 1930-tallet landet millioner av innvandrere i New York City, og museet anslår at rundt 7.000 av dem passerte 97 Orchard. Leieboerne kom fra hele Europa: først fra Tyskland, Russland og Øst-Europa, og senere Tyrkia, Hellas, Spania og Italia. Folk bodde i bygningen til 1935, da eieren bestemte seg for å bo på leilighetene i stedet for å fortsette å oppdatere og vedlikeholde dem. Shopkeepers opererte ut av gatene i butikkene i flere tiår etter at leilighetene ble ledige i mer enn 50 år - selv som nabolaget fylt med nye ankomster fra Kina og Puerto Rico. Museets cofounders begynte å leie huset i 1988, og hadde kjøpt det da den første utstillingen åpnet for publikum i midten av 1990-tallet.
Bevaring, stabilisering og restaurering ble gjennomført stykkevis. "Vi snakker om det som å bringe et gulv online om gangen," sier Dave Favaloro, museets direktør for kuratorielle saker. Oppdatere ledningene, stripp bølgepapp for å avsløre peiser, trekke opp gulvbrett - alt sammen løsner små gjenstander tapt eller stanset av eierne, eller utskilles av gnagere i løpet av årene. "Fra hva jeg forstår, rotter som skinnende ting," legger Favaloro til. "Hvor ellers ville de blitt klumpet sammen?"
Fruktkasser deler en skuff med en forstenet gnagere, en pose tørket opp bringebær og et uidentifisert lite skjelett.Papirkurven er kanskje den største valutaen i arkeologi. Det forteller historier, men de har ikke alltid en begynnelse, midt og enden. Favaloro sier at det ikke er mye å vinne ved å tenke på dette materialet som noe som kan utgraves lag for lag. Mange av brikkene-avisutklippene, bryllupsinvitasjoner, ledgers-er i beste fall stillbilder. "Tenk deg at noen kom hjem 150 år fra deg og åpnet kjøkkengulvet ditt," sier han. "Din søppelpost skjedde å glide gjennom sprekkene, og noen prøvde å skille nyanser av ditt eget daglige liv fra det."
Men det er fortsatt mye å lære - spesielt om innvandrernes daglige rutiner, utfordringer og ambisjoner. Favaloro var overrasket over å oppdage i samlingen en tinn av Durkee currypulver. "Jeg hadde ikke forventet å finne [en] i et hjem som på det tidspunktet var hjemme for de fleste øst-europeiske jødiske innvandrere," sier han. Ruskene inneholder også tørket opp bringebær og en voksaktig halvtått bagel som fant veien bak en peis. Det er en vanlig misforståelse, sier Favaloro, at europeiske innvandrere ikke hadde råd til ferske råvarer eller kjøtt, og i stedet levde på småretter av brød og suppe. Historikeren Hasia Diner bestrider den ideen i sin bok Hungering for Amerika, der hun beskriver en Lower East Side som strekker seg med matvarehandlere. Fruktkasser oppdaget i fotsporene i gamle kjøkken diskuterer også den ideen, og hver får sin egen pose i kjelleren. (Deres naboer inkluderer en naturlig mummifisert mus og et lite skjelett som Swanson og firma ikke har klart å identifisere.)
Museet har ikke helt bestemt hva man skal gjøre med dette uvanlige arkivet. Noen slags synlig lagring eller et digitalt galleri kan være et alternativ, sier Favaloro. Så igjen, "Dette er ikke typen museum hvor en gjenstand står alene og har betydning i seg selv," sier han. "Disse objektene får betydning i sammenheng med historiene som vi vever rundt dem."
Denne halvt spiste bagelen ble funnet bak en peis.Nabolaget rundt museet er absolutt ingen tidskapsel. Sam's Knitwear, med sin rustne jernrist og solbleget skilt, forblir, men over gaten er en to-etasjers håndverksbutikk og en butiksreklame som annonserer en luksuriøs leilighetsutvikling som stiger i nærheten. Selv om museet begrenser ytterligere oppkjøp, har de rett og slett ikke plassen. Personalet lagrer iblant ting fra lokale stalwarts på vei ut. Tucked i blant århundrer gamle søppel er bokser, for eksempel fra M. Schames & Son, en maskinvarebutikk som hadde operert ut av 3 Essex Street siden 1927. Virksomheten flyttet, så museet tok i noe materiale som ville ha ellers landet i en dumpster.
Selv uten for mange nye ting som piller opp, er det fortsatt bokser på bokser med eldre detritus og donasjoner som ennå ikke skal behandles. Før bygningen gårdsplass ble lagt til turer for noen år siden, sier Favaloro, samlingslaget kunne sile gjennom ting der igjen. Nå leter de etter et nytt rom for å imøtekomme det skitne arbeidet. "Du kan egentlig ikke gjøre det på et gatehjørne," sier han.
Det er en liten bevaringsarbeidsstasjon i et hjørne av oppbevaringsrommet, men det blir ikke mye bruk - det kan svulle ned der nede. Likevel er det satt opp med hansker, Q-tips og alkohol. Sammen med kolleger i utdanningsavdelingen vil Swanson fortsette å dyppe inn i arkivet, swabbing og søke etter historier. Dette bevaringsarbeidet krever en lett berøring, sier hun - bare en liten rengjøring som bevarer patina, alderen, historien. "Jeg tror det legger til noe av den historiske verdien," sier Swanson. "Det kom ut av gulvet."
Tenements var fullt av familier, og de dro dukker, kuler og spillekort bak.
En skjønnhet grossist en gang operert ut av 97 Orchard.
Troven inkluderer rituelle gjenstander, som denne menorahen.
Hver etikett indikerer bygningen og enheten der en gjenstand ble funnet.
Noen religiøse brosjyrer ble festet til dører og offentlige rom.
Medisiner, tonics, og andre kur-alle sammen blander i skuffene.
Denne roterende telefonen var en donasjon fra noen som bodde i nabolaget.
En bryllup invitasjon skrevet i både engelsk og hebraisk alfabet nikker til mangfoldet av innvandrerområdet.
Mange av objektene er vanskelige å dato-men ikke dette postkortet.
Skøyter fremkaller morsomme tider i det historiske nabolaget.
Lagringsplassen er overfylt med bokser som ansatte ikke har siktet gjennom.