Ole Worm, en 1700-tallet dansk lege, språkforsker og naturfilosof, skapte en av de første iterasjonene av hva vi kunne bli kjent med som det moderne museet. Museet Wormianum skap av nysgjerrigheter i hjemmet hans, synlig i en gravering av frontispir utgitt i en katalog av kabinettet som kom ut i 1655 etter hans død, hadde alt fra eksempler fra den naturlige verden til vitenskapelige instrumenter til etnogrpiske objekter. Det var alle rettet ikke bare ved å være et skuespill, men å være en kilde til studier og forståelse. Purcell sa at hun hadde "sett på graveringen i årevis og år" og var "bare fascinert med det som var på veggene og på hyllene og ønsket å reprodusere det."
Mens mange forskere i Ole Worms tid var avhengige av bøker, ville han berøre og se ting for seg selv og reflektere over hvordan å plassere dem utenfor deres naturlige miljøer kunne påvirke deres betydning. For eksempel viste han i 1638 hva som da var ganske banebrytende i å vise at antydde enhjørningshor var faktisk narwalske tusks, som demonstrerte det spisse "hornet" som fortsatt var knyttet til sin hvalhodeskalle.
"Jeg antar at du kunne si at Ole Worm hadde en wunderkammer, men han ville absolutt ikke ha fakturert det slik, han satte sammen disse tingene for å vise hva artefakter fra den naturlige og menneskeskapte verden var, og hvordan de krysset også, "Sa Purcell.
Purcells rekreasjon av rommet, kalt "One Room", ble først utstilt på Santa Monica Museum of Art i hennes solo show To rom. Installasjonen reiste deretter til andre institusjoner før de bosatte seg på Geologisk Museum ved Danmarks naturhistoriske museum i København, der det har vært permanent installert siden 2011, debuterer med Alt er rart og vakkert utstilling. Overalt er det borte, hun har tatt med gjenstander fra institusjonenes samlinger i nærheten som en subtil refleksjon av områdets egen kunnskapsarv, men København er unikt i å være Ole Worms by. Om lag 40 av de originale gjenstandene fra den danske tenkerskapet, som en kjeve av en hest vokst av en rot, et objekt som spesielt fascinert Purcell ved å starte prosjektet, eksisterer fortsatt, og noen holdes enda i Naturhistorisk Museum.
Siden graveringen er vist fra et fremadrettet perspektiv, hadde Purcell det strukket ut og henvendte seg til forskjellige kuratorer eller andre eksperter for å avgjøre hvilke arter av hjort et eksempel kunne være, eller hvilken type fisk det hengte fra taket. Mens det var lett for Purcell å finne noen av gjenstandene, eksisterer det ikke noen som bare bruker hennes personlige tette skap av nysgjerrigheter som kilde. En utstoppet, en type sjøfugl, Ole Worm, som faktisk ble holdt som et kjæledyr, er nå utdød, og en lemur som sitter i et hjørne av skapet, ble gjenskapt ut av papier-mâché. Andre, selv med Ole Worms konsentrasjon på å oppdage sannheten om gjenstander, ligger det fortsatt på myte, som en gigantisk lårbein.
Museum Wormianum (fotografi av Birgitte Rubëk)
Purcells forvandling av graveringen til en levende installasjon av Ole Worms skap, fra den lille, småbølle isbjørnen på taket ned til de grunne skuffene av mineraler, klarer å både legemliggjøre sitt 17. århundre nysgjerrighet i verdens vitenskap og mangfold, som vel som vår fortsatte besettelse med katalogisering og sortering av objekter. Permanent installert Geologisk Museum ved Danmarks naturhistoriske museum, bare en liten vei fra den originale Museum Wormianums beliggenhet, det holder ånden til den gamle tenkeren levende gjennom sin personlige verden av gjenstander.