Å lage keramikk fra asken til Sonoma Wildfires / aske

Den kvelden i oktober 2017 skjønte ikke Aimee Gray at noe var galt før hun hørte Brighton skje. Hennes 160 pund mastiff gjorde et slikt opprør, og Grey så ut av vinduet for å se flammer slikke mot hennes ranchhus i Santa Rosa, California. Hun løp for å riste mannen sin våken, og sa: "Jeg tror vi er i en masse problemer."

Det var bare noen minutter før brannen kom til dem. Grey og hennes mann krypte etter klær og innholdet i deres trygge. De fylte alt de kunne i en duffelpose, lastet sin unge datter og hunder inn i bilen og sprang bort. I bakspeilet var en oransje glød og hjemmet der deres småbarn nylig hadde tatt sine foreløpige første skritt.

Brannen som revet over fylket forbrente tusenvis av strukturer, inkludert Greys hjem. Nasjonalgarden ankom og holdt beboere på avstand i to uker. Grey og hennes familie hunkered sammen med venner. Så, "det andre vi hørte vi kunne komme tilbake i," sier hun, "vi kjørte der ute."

De kom for å finne "ren ødeleggelse på eiendommen vår," sier hun. "Bare aske og murstein." Brannen hadde brukt omtrent 90 av de 125 husene i nabolaget. Trærne som fortsatt stod, ble brent nakne. Skorstene tårnet over de forkullede huskene av boliger.

Grey kunne skille fotavtrykk av hennes hjem grunnlag. Brightons metallhundport var også synlig. Hun plukket seg gjennom vraket til hun nådde det som hadde vært deres familierom, hvor hun hadde holdt kremerte rester av sine fire kjære andre hunder - Greta, Ranger, Holly og Sydney - i cederbokser. Grå hadde planlagt å bli begravet med disse aske; det ble til og med skrevet inn i familiens vilje. Hun trakk på en maske og hansker, bøyde seg ned og skutt noen få håndfull aske inn i en plastpose. Så hoppet hun tilbake i bilen, kjørte fem minutter til Gregory Roberts hjem, og dro vesken på verandaen sin.

Roberts, en keramiker og professor i studio kunst på nærliggende Sonoma State University, hadde tenkt mye om aske. Da brannen gikk ned i oktober, hadde han fått litt mer advarsel. Da de omringet sitt fellesskap, rømte Roberts ned på taket, trakk bladene fra takrennene, og gjorde alt han kunne for å hindre en drivende ember fra å finne kjøp. Røyken hang tykk i luften og aske snublet ned, sier han, "som et veldig lett snøfall."

Robertts hus overlevde, men da han kom tilbake til kontoret hans en uke etter at brannene var blitt kontrollert, var han fortsatt unnerved.

Gjennom sin keramikkpraksis hadde Roberts erfaring med aske, som kan brukes som grunnlag for en glasur. Han begynte å tenke på ideen om å lage kunst med asken fra viltbrannene, men følte seg litt skummel om konseptet. Var det i dårlig smak å be om de smolende gjenstander av folks liv? "Det er et veldig merkelig spørsmål å lage av noen," sier han.

Men han fant sine naboer overraskende mottakelig, så han lanserte Sonoma Ash-prosjektet og inviterte dem til å ta med seg små prøver av aske som ble reddet fra hjemmets steder. Han fremmet prosjektet på Facebook, og noen lokale prestene tok opp årsaken. Hittil har over 125 personer, inkludert Aimee Gray, delt en askeskje med ham.

Noen prøver kommer i mason krukker, andre i plastpose som Grey's. Alle er deponert i en kasse på verandaen, og mange er merket med tape og permanent markør: navn, telefonnumre, adresser. Noen av prøvene ser jevne ut, nesten silkeaktig, som fin strand sand. Andre er grove, som ferskjord pepper. Farger spenner fra sølvfarget til kull - muligens et hint om hva den aktuelle flammen hadde fortært.

Ingen ringer dørklokken eller slutter å chatte, men handoffene er heller ikke helt anonyme. Mange mennesker fester notater eller bilder til sine leveranser. "Folk vil kommunisere til meg hva disse askeene betyr for dem," sier Roberts.

Noen notater inneholder minner om brannen, mens andre beskriver alt som gikk tapt. Mange forsøkte å forene psykiske kart over deres hjem med de forkullede gjenstander. Noen forklarte hvordan de siktet asken av bestemte deler av deres hjem - en hylle som viste spesielt verdifulle eiendeler, hjørnet som holdt en fars hundedyrsbibliotek, Greys cederbokser.

I tykt, hvirvlende skraver ble en person beskrevet å bli trukket til sikkerhet av motorveien patruljen tidlig på morgenen, etter å ha sett at ni hus brant. Mellom de smale linjene med gult juridisk papir forsøkte en annen forfatter å fornemme hvordan årtier ble aske så fort, noe som bare kunne blåse bort. "Vi har tilbrakt timer som siver gjennom våre murstein, bare for å oppdage at det ikke er noe igjen," skrev noen som mistet et hjem på 40 år. "Vi går sakte med begrepet evig borte."

Grey hadde sett Roberts forespørsel på Facebook, og var ivrig etter å delta. Til hennes utvalg festet hun et brev hun hadde skrevet, og beskrev hvor hjertelig hun var å miste hennes hunderrester. Hun inkluderte et familiefoto som ble snappet litt over et år før, hennes unge datter nådde ut for en fem-dappled sollysflomme inn gjennom vinduene. Med en svart penn hadde hun sirklet, i bakgrunnen, de fire cedarboksene. Selv om hennes familie er intakt, trygg og uheldig, så brente brannen seg mye for å sørge.

Når han mottar et utvalg, slår Roberts ut noen bergarter, mynter eller negler. Så suger han asken i vann for å fjerne kalken, tørker den og griner den inn i et fint, jevnt pulver. Han tilordner hver prøve et nummer som tilsvarer hjemmeadressen. Det er et praktisk valg, men også en gripende. Han har skapt en tilfeldig geografi av tap.

Hans mål er å gi hver hver tidligere huseier et stykke keramikk glassert med asken de reddet. I design vil hvert stykke være en hyllest til Fountaingrove Round Barn, en lokal armatur som var et uhell av brannen. Den 118 år gamle arkitektoniske oddity hadde vært tom i flere tiår, etter at snakk om å snu den til en pub, hadde stanset. Selv om det var ubrukt, var det en gunstig fixtur av landskapet og en visuell referanse for turister - et bokstavelig og figurativt midtpunkt i samfunnet.

Grå er ikke sikker på hvor hun skal sette sin glaserte låve når hun får den. Livet er ikke tilbake til det normale - Leiehjemmet er et sted for hvile, ikke hekker. "Vi kommer ikke nødvendigvis til å bli bosatt inn her. Dette er ikke vårt hjem for alltid, sier Grey. Uansett når de ender opp, legger hun til at den glaserte strukturen står i stedet for sine gamle minner, "vil være på et fremtredende sted."

Roberts forestiller prosjektet som nettopp den slags bro mellom tragedien og hva som kommer neste gang. Han ønsker ikke å få for sakkarin, sier han, men "det er en kosmisk kvalitet til det." Med en fargevasket blir fortiden forvandlet og holdt nåværende, bare med et annet arrangement av molekyler. Det er et tema som minst en brevforfatter så også. Keramikken vil tjene som noe håndgripelig - selv vakkert - "som vi kan sette i bruk i livet fremover."