"Det er ikke min hensikt å vanære den herlige druen," sa han sagt, "men allerede nå skal du få smaken av det virkelige miljøet ditt. For isen har du blitt bygget, og i isen skal du være mesteparten av livet ditt, og i isen skal du løse dine oppgaver. »Han knuste en blokk av ting mot forsiden av skipet og kalte det Maud, etter dronningen av norge.
Amundsen var litt for korrekt. Selv om Maud aldri gjort det til Nordpolen, det tilbringer mesteparten av sitt liv i isen, enten fast, nedsunket eller konsekvent i arbeidskraft. Denne lørdagen den 18. august 2018, over et århundre etter det først satt ut-Maud vil til slutt knase tilbake til Vollen.
Skipets liv "representerer en stor, men ganske ukjent, del av polarhistorien," skriver Jan Wanggaard i en epost. Wanggaard er leder av Maud Returns Home, et prosjekt dedikert til å bringe skipet til Norge fra Nunavut, Canada, der det ble grunnlagt tidlig på 1930-tallet. På pressetid er han om bord Maud, som blir trukket langs norskekysten, stopper ved ulike havner underveis. "Vi har seilt siden juni, og det er godt å være tilbake i Norge," skriver han.
Maud første hjem i 1918, med Amundsen og tre besetningsmedlemmer nordover. Planen var å fryse skipet inn i iskappen, hvor det skulle fungere som en vitenskapelig forskningsstasjon og til slutt løpe helt til stangen.
Amundsens siste reise hadde vært ganske vellykket i 1911, han ledet førstelaget til å nå Sørpolen, men dette var vanskeligere. Amundsen ble angrepet av en isbjørn, og besetningsmedlemmer fikk karbonmonoksidforgiftning fra å arbeide i en uventilert observatoriumsbelysning av en defekt petroleumslampe. Skipet samarbeidet heller ikke - enten som Wanggaard skriver på prosjektets nettside, "Maud tilbrakte flere år i arktisk is uten å nå nordpolen, og dermed har ekspedisjonen aldri fått fortjent offentlig oppmerksomhet. "
Amundsen prøvde igjen, klekker en plan som involvert både fly og båter, men det mislyktes også. Ingen oppmerksomhet betyr ingen penger, og i 1925, Maud ble beslaglagt av kreditorer. Det ble solgt til Hudson Bay Co., rechristened Baymaud, og legges til jobb som leverer selskapets utposter i Arktis.
Utforskeren kom endelig til Nordpolen og gjorde det der med fly i 1926. Men tapet av Maud til konkurs var "en stor tragedie for ham som en person", skriver Wanggaard. "Han døde en bitter og trist mann," forsvant i 1928 mens han prøvde å hjelpe redde mannskapet til et nedslått luftskip.
Baymaud, née Maud, sliter også. Som de nye eierne snart lærte, var skipet ikke godt egnet for transportarbeid. I 1927 ble det fortøyd i Cambridge Bay, utenfor Nunavuts kyst, og brukt som lager og trådløs stasjon. Om vinteren 1931 sank den. Folk reddet materiale fra det, og lovhåndhevelsen drev til slutt sin streng, for å fjerne drivstofftankene.
Selv da skipet sakte ruttet bort, ble folk fortsatt fascinert av det. I 1990 kjøpte Asker kommune, hvor Vollen ligger Mauds rester fra Hudson Bay Company for en dollar. Asker ga til slutt prosjektet til et privat selskap, kalt Tandberg Eiendom.
I 2011 tok de Wanggaard ombord og i løpet av de siste årene har han hoppet over de ulike hindrene som kreves for å bringe skipet tilbake, fra å hente det fra havbunnen for å forhandle med innbyggerne i Cambridge Bay, hvorav noen ønsket å beholde den. (De endte opp med å bygge en stor steincairn på stranden i nærheten av bukten, for å huske det ved.)
Til slutt får skipet tilbake til Norge "føles ganske surrealistisk," skriver Wanggaard. Etter at de kommer til Vollen, vil de svinge Maud inn i et museum som ligner på de som er bygget for Amundsens andre skip, Gjøa og Fram.
"Vi har tatt på en utfordring etter hverandre gjennom årene," skriver Wanggaard. "Jeg føler meg glad, men også veldig sliten i disse dager."