I de fleste situasjoner ville et politisk håndtrykk nesten ikke anerkjennelse, enda mindre applaus. Men dette løpet er annerledes, fordi kandidatene og deres familier i økende grad har holdt hendene til seg selv. Ved den andre debatten planla de nominerte familiens inngangskoreografi slik at håndtrykk ville være umulig. Onsdag kveld, på den tredje og endelige debatten, rystet kandidatene seg ikke i det hele tatt.
Ingen håndtrykk mellom Donald Trump og Hillary Clinton i begynnelsen av den tredje presidentdebatten.https: //t.co/PufKDReglc pic.twitter.com/I7nNQMBtxR
- ITV News (@itvnews) 20. oktober 2016
Etter å ha undersøkt opptak går tilbake til den første tv-debatten, i 1976, den Miami Herald fant at dette var uten sidestykke. Hvert sett av nominerte, fra Carter og Ford gjennom Obama og Romney, har alltid tatt et øyeblikk for å låse hender før de forsøker å retorisk utøve hverandre.
Det er rart, men ubestridelig: Selv i denne alderen av uopphørlig, høyverdig diskurs, taler et håndtrykk - eller mangelen på det - volumer. Hvordan ble denne stille handlingen en så viktig del av politisk retorikk?
Handshaking er en så enkel gest, det er vanskelig å si nøyaktig hvem som kom opp med det. Ifølge Assyria Times, ritualet dateres tilbake til 1800 B.C. da babylonske konger ville låse hånden til en gudens stat for å tillate gud å overgi sin autoritet, og dermed sikre en fredelig maktoverføring. Gamle greske monumenter har utskjæringer av guder, soldater og par som rister hender. Greske og romerske håndtrykkere brukte også bevegelsen til å riste hverandre ned for skjulte våpen, og for å bevise at de ikke hadde noen selv.
Hera og Athena, rystende hender. Akropolis Museum / CC BY-SA 2.5Ledere i middelalderen hadde en litt annen måte å signalisere gode intensjoner på - "Fredens kyss", hentet fra Bibelen og utført generelt lip-to-lip. "De brukte ikke håndtrykk," fortalte statsvitenskapsmann Tanisha Fazal Nasjonalt innlegg i 2012. "Noen ganger var det utveksling av gidsler, men oftest ble fredens kyss brukt."
Det er noe uformelt om et håndtrykk, og George Washington liker heller ikke å riste hender med sine gjester, og foretrekker i stedet å bøye seg. Thomas Jefferson var den første amerikanske politikeren som tok håndtrykket til det hvite hus, og brukte det til å ta kontoret litt ned til jorden. Siden da har amerikanske politikere gjort håndtrykk et kampanjestift, som bringer det både ut i gatene og inn i diplomatiske kamre. Lyndon B. Johnson ristet så mange hender at han hadde fullført dagen med hovne, blåste fingre.
Forutsetningen om at alle fortjener et håndtrykk har ført til en rekke mindre politiske skandaler. I løpet av 1963-kampanjen for distriktsleder, nektet Ed Koch å riste hendene med motstanderen Carmine De Sapio etter at De Sapio anklaget ham for å begå avsviger ved å registrere døde mennesker. Adlai Stevenson kan ha mistet sine kampanjer delvis på grunn av en merkbar forsmak for tomhetens gledehandling. "Kanskje den sørgeligste delen av alt dette er at en kandidat må komme seg i et håndsjø, gripe en, ikke vite hvem det er, og si:" Jeg er glad for å møte deg, "skjønner at han ikke har og sannsynligvis vil aldri møte den mannen, "fortalte han en venn i 1952.
Og så er det de mange, mange bunglede politiske håndtrykkene, som hver synes å foreslå en form for kommunikasjonsbrudd-Raul Castro gripende Barack Obamas bøyde håndled som et trofé, den ovennevnte Obama / Trudeau / Nieto-tråden, John Kerry og Francois Hollande havner i en slags swing-dansstilling etter at han ikke var i stand til å bestemme hvilken hilsen som var mest hensiktsmessig.
Det er mange måter for et håndtrykk, eller et ikke-håndtrykk, å gå galt. Men når begge mennesker velger å holde seg vekk fra bevegelsen, er det egentlig ikke en snub-mer en felles beslutning. I det minste er det noe de kan enige om.