Historien om Stockholms poltergeistiske lokomotiv begynner i 1965, ifølge Christoffer Sandahl, direktør for Spårvägsmuseet, Svenske Trikkemuseet. Det året kjøpte Stockholm Metro åtte, ikke-malte aluminiumstogbiler for å legge til flåten. Dette blanke aluminiumståget, som kunne gjøres billigere enn standardgrøntene som allerede kjører på t-banen, ble hovedsakelig brukt som en test for å se hvordan den utførte, ideen var at slike tog kunne være et kostnadseffektivt alternativ for den ekspanderende urban transit system.
Silverpilen er veldig ekte. (Foto: Maad Dogg 97 / Wikipedia)
Hundrevis av tog i metroanlegget ble malt grønt på 1960-tallet, så da et sølvtog viste seg på en linje, fikk det folk til å snakke. Selv før det ble en spøkelseshistorie, hadde toget fått kallenavnet Silverpilen (Sølvpilen) fra lokalbefolkningen. Ifølge Sandahl var toget ikke veldig populært blant stockholdere, som tok fornærmelse på det raske utseendet. Men det var ikke bare det skinnende sølvutvendige som satte toget fra hverandre. Bilene var av en litt annen design enn de vanlige Stockholm-togene. Dørene løp åpnet på utsiden av toget, noe som muliggjør et litt utvidet interiør, og innsiden var fri fra de vanlige annonsene og dekorasjonene. Til forskjell fra de generelt skinnende og rene metrostogene var de fleste pendlere vant til, innsiden av sølvtreet var litt smussere, med merkene av fjernet graffiti, og ser vanligvis litt mer dystopisk ut. All denne kontrast til de vanlige togene kombinert med Silverpilenes uforutsigbare sjeldighet - i hvert fall fra pendlingssynspunktet til den pendlere-skapte fruktbare grunnen for en urbane legenden å vokse opp rundt det.
En av de vanlige grønne togene fra 1970-tallet. (Foto: Zaphod på Wikipedia)
Som Sandahl forteller det, er grunnleggende legenden at "hvis du kom ombord på Silver Arrow, ble du ikke tatt til en hvilken som helst stasjon. Du reiste nettopp og reiste og reiste og reiste aldri ut. "Svensk etnolog og bylærer, Bengt af Klintberg, som skrev om Silverpilen i 1986-boken, Råttan jeg pizzan (Rotten i Pizza), legger til noen av legendeens varianter:
"[Jeg] er bare sett etter midnatt. Den stopper bare en gang hvert år. Passasjerene i toget ser ut til å være levende døde, med uttrykksfulle, ledige utseende. En svært vanlig detalj er at en person som bare ville reise til neste stasjon, ble sittende i en uke i Silverpilen. Mange jenter våget ikke å komme inn i tog som de trodde kunne være Silverpilen. "
Uansett hvilken versjon av legenden man kan høre, sier Silverpilen dødsfall.
På 1970-tallet var legenden om Silverpilen utbredt, velkjent og voksende. I begynnelsen av tiåret ble tunnelbanesystemet utvidet, og den nye blå linjen ble åpnet i 1975. Som en del av denne utvidelsen ble Kymlinge stasjon bygget for å betjene et område som ble slated for en økonomisk ombygging. Men denne utviklingen aldri materialisert. Uten forventet etterspørsel etter stasjonen åpnet den fullstendige strukturen aldri for pendlere. Snart begynte denne spøkelsesstasjonen å tilføre urbane legender av seg selv, noe som ga et lokalt ordtak: "Bare de døde går av ved Kymlinge." Som Silverpilen var Kymlinge blank og ubøyelig på innsiden, uten annonser eller tegn, slik at det ser ganske spøkelsesløst ut Kontrast til de andre travle stasjonene langs t-banen.
Det var ikke lenge før legene til Kymlinge og Silverpilen ble sammenflettet, og stasjonen ble kjent som Silverpilenes hjem, eller stasjonen der spøkelsetoget plukker opp de døde. På samme måte som Silverpilen var Kymlinge veldig tydelig, men historier om det overnaturlige klamret seg til det som en tåke.
Kymlinge stasjon. (Foto: Holger.Ellgaard / Wikipedia)
Silverpilen fortsatte å bli brukt i Stockholm Metro til 1995 eller 1996, da den endelig ble avviklet, og bilene ble delt opp. Men legenden fortsatte. "Jeg har jobbet på transportmuseet i 10 år," sier Sandahl, "og det er mange folk som kjenner [legenden]. Alle Stockholmere vet hva Silverpilen er. "Som Klintberg sier det, har" [The Silverpilen-bilene] blitt tatt ut av drift. Men ryktet til et spøkelsetog har overlevd dem, du hører det fortsatt, særlig blant unge mennesker. "
Spøkelsen til Silverpilen fortsetter i tankene til metro-ryttere, men det virkelige toget har ikke helt forsvunnet heller. Ifølge Sandahl overlever noen av bilene rundt i landet. Halvparten av en av togene ble flyttet Stockholm Police Academy, hvor det brukes som en treningsstilling for å undervise kadetter hvordan man skal politisere kriminalitet på t-banen. (Formentlig ikke overnaturlig kriminalitet, ellers ville Silverpilen trolig være en offentlig fiende nummer én.) Den eneste andre bilen som er kjent for å forbli ligger i hovedkontoret til Hägglunds, det svenske firmaet som bygget toget. Sandahl sier det var bevart og på et tidspunkt var det en kafeteria installert inne.
Historiene om Silverpilen spøkte fortsatt sporene til Stockholm Metro, og Kymlinge står fortsatt stille og mystisk. Men det er fortsatt de som husker sannheten bak legender. "Har jeg sett Silverpilen? Sikkert. "Klintberg sier," Jeg har satt i metalltogene utallige ganger. Men jeg er lei meg for å si at det ikke skjedde noe rart. "